Forskjell på fattig og rik

På 1600-tallet var det lett å se hvor på samfunnsstigen du befant deg. Klærne dine røpet det. Og slik skulle det være, ifølge loven. Kongelige påbud (recesser) fortalte i detalj hva du hadde lov til å kle deg med. Silke, damask, innvevde sølvtråder og annen stas var forbeholdt kongelige og adelige personer. Hensikten med denne strenge kleskoden var å synliggjøre makten til de øvre samfunnslag, det vil si konge og adel. Også for embetsmenn og rike kjøpmenn var det viktig å vise hvilken stand de tilhørte. En sogneprest på Senja skrev et fortørnet brev til Kongen der han klaget over at kvinnene i sognet sydde fargerike klær av kjøpt stoff, og hadde en hang til å pynte seg med smykker. Det hadde nemlig vært godt sildfiske der. Sognepresten skrev at man nå nesten ikke kan se forskjell på ”dem og oss”. ”Dem” var allmuen, og ”oss” var embetsstanden. I 1637 var det helt sikkert noen oppkomlinger i Bjugn som hadde fått råd til å kjøpe dyre og ”ulovlige” stasplagg, Også utover 1800-tallet var det enkelte som tjente godt på silda i Bjugn. Da dukkert betegnelsen bjugnspel opp. Dette var visstnok et utnavn folk la på nyrike bjugninger som flottet seg med spelfrakker.

Litt om danskestyret i Norge i 1637

Med Håkon 5. Magnusson døde den norske kongeslekten på mannssiden ut i 1319. Fra da av delte vi konger, først med Sverige og deretter med Danmark. Men landet vårt hadde indre selvstyre under eget Riksråd. Erkebispen i Nidaros var leder for det norske riksrådet.
Reformasjonen i 1537 endte med at Kristian III hærtok Norge, erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet, og kongen avskaffet den norske staten. I 1537 overtok Det danske adelsveldet styringen av Norge. De nye danske lensherrene i Norge tok med seg mange unge utdannede danske menn som de innsatte som fogder, sorenskrivere og prester. Danskene var likevel våkne for å rekruttere «lyse norske hoveder» til tjeneste. Slik skulle også mange nordmenn etter hvert få utdannelse og stilling.  Embetsmennene Anders Kristensen, Isak Sjursen, Malte Ravn og Knut Hansen som påvirket livet i Tinbua kan være både dansk- og norskættede.
I 1660 gjorde Frederik 3. statskupp. Kongen avskaffet den gamle adelen og ga seg selv absolutt personlig makt. Eneveldet var begynt. Den eneveldige kongen innsatte frem til 1814 for det meste danskættede embedsmenn i Norge. (Tekst: Jan Olav Straume)

Hvor norske eller danske var vi i 1637

Vi hadde ikke hatt egen norsk konge siden 1319. Svartedauen i 1349/50 hadde utryddet så mye folk at vi mistet det norrøne språket. Og vi hadde kun vært et landskap i kongeriket Danmark i de siste 100 år. Verden omkring var brutal. Trettiårskrigen var i sitt 20. år, en krig som hadde kostet Danmark og Norge mye. Nederlenderne hadde snart utkjempet en 80 år lang frihetskrig mot Spania. Alt dette hadde de «tin» om i Tinbua i 1637. Nasjonalisme/fedrelandskjærlighet slik vi i dag kjenner det var ukjent i 1637. Vi var nok alle mest opptatt av å få endene til å møtes, ha et utkomme og barn til å hjelpe oss i alderdommen. I den grad vi var noen i forhold til stat og styre, var vi nok for det aller meste noen fattige «kraumer» som klorte oss fast til tilværelsen. (Tekst: Jan Olav Straume)

Torvika – eller ”Tærvikja” som folket i Surnadal sier

Bendik i Torvika på Nordmøre er nevnt bare en gang i våre kilder, som bestefar til et ”uekte” barn. Dette barnet, som vi kaller Amund, er hovedpersonen i Sild, Synd og Sang. Utrolig nok er det bevart flere hus i Torvika fra den tida vi skildrer. Et naust datert 1618 har kanskje huset båter som en gang segla til Bjugnfjorden på sildfiske. Naustet er oppført av rundstokker, slik det var vanlig på 1600-tallet. Og mannskapet på notbrukene fra Torvika har vi navnene på: Anders, Augustinus, Knut, Hallstein, Ole, Kristoffer, Einar, Peder og mange flere er nevnt som sildfiskere og tiendeytere først på 1600-tallet i Bjugn.

Husene i 1637

Hvordan bodde folk på 1600-tallet? Strandsitterne – fiskerne og håndverkerne – bodde helst i små hus, der ildstedet var midt på stuegolvet, og røyken fant veien ut gjennom en ljore i taket. Jordgolv var det vanlige. Om natta sov folket på benker med en skinnfell over seg. Bøndene hadde større hus med ei grue som var murt av gråstein og leire, og pipe over takmønet. De mer velstående hadde til og med loft. Stabburet var gårdens viktigste bygning med forråd som skulle vare vinteren over. På bildet ser vi ei stuebygning og et stabbur i Oppistu i Torvika. Stabburet er fra 1618. Stua er eldre. Det var i Torvika Bendiks datter fikk et barn med presten. Slikt blir det historier av.

Et merkelig sammentreff

Bare en måneds tid etter forrige oppsetning av ”Sild, synd og sang”, i desember 2016, ble regissør Elin Hassel Iversen oppmerksom på et portrett som hang heime hos Cecilie Kothe-Næss i Botngård. Portrettet forestilte ørlandspresten Anders Kristensen Holm, og er forsynt med innskriften ”Herr Anders Christensen sogneprest i Ørlandet Anno 1622.” Dette er oppsiktsvekkende, ettersom det ikke er kjent at noe portrett av denne presten eksisterer i dag. Det siste portrettet gikk tapt da Ørland kirke brant i 1766. Det heter at Herr Anders på dette bildet var skallet og hadde bart. Han hadde også ei bok i handa. Det nyoppdagede portrettet viser en noe yngre utgave av Herr Anders og er en kullstift-tegning. Utformingen av innskriften tyder på at tegningen kan ha vært laget på 1800-tallet. Kunstneren må likevel ha sett et originalt portrett som han har kopiert. Dette portrettet er det foreløpig ingen som kjenner til. Det er også ukjent hvordan kullstift-tegningen har havnet i Botngård. Cecilies bestefar, Arnljot Kothe-Næss, var en ivrig antikvitetssamler, og det er han som har fått tak i bildet. Det er nok en del usikkerhet omkring dette funnet, men vi må medgi at rolleinnehaver Inge Kirknes ligner veldig på originalen.

Sølvskilling funnet på Mølnargården høsten 2018

Denne sølvskillingen fra ca 1620 har følgende innskrift på baksida: ”CHRISTIAN DER 4 VAN GOTT GNA KONN IN DENNEMARKEN”. Med enkelt språk: Kristian 4., Danmarks konge av Guds nåde. Dette må forstås slik at kongen bare var ansvarlig overfor Vår Herre, ikke folket. Og Norge er ikke nevnt på mynten, som kanskje er mistet av en uheldig fisker da han skulle gå fra båtstøa opp til Mølnargården.

 

Blysegl funnet ved Mølnargården

Blyseglet er funnet like ved tunet. Slike segl ble brukt for å forsegle innpakkede varer for å forhindre svinn og tjuveri. Kanskje er en kornsekk blitt forseglet med dette blyseglet?

Sagnet om kjerktømmeret

Da det endelig, i 1633, ble bestemt at det skulle bygges ei ”Benaadningkirke” i Bjugn, ble det med en gang uenighet om hvor nykjerka skulle stå. På denne tida hadde Tinbua vokst til å bli et lite ladested, og en mengde strandsittere hadde slått seg ned både der og i Ervika. Men på nordsida av fjorden bo2016-08-19 bjugn kirke-edde også mye folk. Det heter at hele 31 strandsittere og 18 borgere hadde slått seg ned bare på Mølnargårdens grunn. Og de hadde gode kort på hånden når de krevde at kjerka skulle stå på nordsida. Her lå nemlig Kjerkaunet, et stort jordstykke som var eid av Nes kirke fra gammelt av, og som derfor lett kunne omgjøres til kjerketomt og kjerkegård.

Så ble tømmeret hogd på Hattmyra og fraktet til Kjerkaunet, riktignok mot sørsidingenes vilje. Men en morgen lå det ikke der lenger. Noen hadde i løpet av natta fløytet det over til Tinbua.  Og ”noen”, det måtte være småkallan. Ettersom ingen ville bite seg ut med dem, så ble tømmeret værende på sørsida, og kjerka ble bygd der den står i dag. Sagnet om kjerktømmeret som ble flyttet av de underjordiske skal visstnok være et såkalt vandresagn som vi finner igjen flere steder i landet. Men i Bjugn var det virkelig småkallan som sto for flyttinga. Og trua på småkallan har faktisk holdt seg helt opp til våre dager.

Hvem var Barbro Olsdatter?

barbra-oluffsdatter-farge

En ukjent kunstner malte en gang Maria, engelen Gabriel og den Hellige Ånd på ei lita oval glassplate og skrev deretter ”Barbra Oluffsdatter 1640” på den. Vi kan tenke oss at den ble satt inn i et vindu i Bjugn kirke like før Marias Bebudelsesdag, ni måneder før julaften.

Dette glassmaleriet fikk stå i kirka helt til 1859. Da skulle kirka få større vinduer. Trolig var glassplata, 17,6 cm høy, altfor vanskelig å sette inn igjen i det nye vinduet. I alle fall ble den tatt vare på av Jakob Hansen på Mebostad. Ruta gikk seinere i arv blant etterkommerne, inntil den i 1972 havnet hos soknepresten i Bjugn.

Av glassmalerier som Vitenskapsmuseet i Trondheim har bevart, er ingen så gammel som denne. Eilert Bjørkvik har prøvd å finne ut hvem Barbro Olsdatter var, og han har i koppskattmanntallet 1645 funnet flere Barbroer, uten å kunne si noe sikkert. Men han mener det er sannsynlig at Barbro var en strandsitter. Glassmaleriet ble trolig gitt til kirka for at Barbro skulle bli minnet i all ettertid. Hvorfor? I ”Sild, synd og sang” gir vi en forklaring på dette. Usannsynlig, vil du vel si. Men kanskje ikke umulig?

Bjugnen Benaadningskirke

Folket langs Bjugnfjorden, for det meste bønder, sognet i middelalderen til ei kirke som sto på Uthaug. Rundt 1520 ble det bygd ei kirke på Berg på Nes, som da ble bjugningenes kirke. Da sildfisket slo til for alvor rundt 1615, ble det trangt i kirka på Nes, både inne og på kirkegården. Det ble klaget over at strandsittere som ville begrave sine døde slektninger på Nes fikk beskjed om å ta med seg likene tilbake. Fiskerne krevde nå å få sin egen kirke i Bjugn. Etter to søknadsrunder ga endelig Kongen fiskerne lov til å oppføre ei ”benådningskirke” på Austråtts grunn i Eretsvika, like ved Tiendeboden. Men fiskerne måtte sjøl bekoste bygginga og til og med lønne kapellanen. Kirka sto ferdig i 1637 etter at en velstående fisker på Karlestranda, Ola Fremstad, hadde ytt et stort lån til ferdigstillelsen. Nåværende kirke er en kopi av den opprinnelige kirka fra 1637.

Alterskapet i Bjugn kirke

I ”Sild, synd og sang” er alterskapet et ruvende og viktig element på scenen. Originalen står i Bjugn kirke og er 500 år gammel. Kunsthistorikere mener at den ble laget i Nord-Tyskland, nærmere bestemt Lübeck. Alterskapet har to dører, der både innsida og utsida er prydet med helgenbilder. Midt i skapet er det en såkalt ”Anna-selv-tredje-skulptur: Jomfru Maria, hennes mor Anna og Jesusbarnet.  Ved siden av disse står Olav den Hellige og St. Antonius. Det heter at St. Olav opprinnelig var bevæpnet med ei øks, men at denne er blitt fjernet, kanskje av en overivrig protestantisk prest. Når kapellan Isak utbryter ”Men det er jo katolsk!” så har han fullstendig rett i det. Likevel ble alterskapet plassert i ei protestantisk kirke. Historikere har fundert på om Bjelke-familien på Austrått egentlig var katolikk-vennlige, og at de kanskje forhindret at reformatoriske prester fjernet skapet, noe som ofte skjedde andre steder. Skapet har nok stått i en annen kirke før det kom til Bjugn, men vi vet ikke hvilken.
Det er nærmest utrolig at vi i dag kan beundre dette alterskapet. Da den opprinnelige kirka brant ned til grunnen i 1952 ble det reddet ut i siste liten etter heltemodig innsats av Anders Løge, Finn Weisser og deres nærmeste. Et stykke praktfull middelalderkunst var berget for ettertida.

 

*Olavsøksa er et sterkt symbol i norsk historie. Vi finner den igjen i Den Norske Kirkes våpen, og i riksvåpenet, der den Norske Løve bærer den.

Fosnafolket

Siden steinalderen har det bodd folk på Fosen. Emil Herje har skrevet om tidligere tiders leveforhold i boka Fiskarsoga for Sør-Trøndelag (Utgitt av Sør-Trøndelag Fiskarlag,1972). Nasjonalbiblioteket har digitalisert boka, og den kan leses her.

Tinbua i 1637

Eretsvika (seinere kalt Tinbua) var da allerede blitt et lite tettsted. Her er en liten oversikt over noen av de viktigste bygningene:bjugn-tinboden-1900

Kirka sto slik den står i dag, om lag 100m fra havna. Den ble innviet i 1637.

Tiendebua ble trolig bygd sist på 1500-tallet. Her ble tiendesilda tatt imot og tilvirket, som regel med leid arbeidshjelp. Vi vet ikke sikkert nøyaktig hvor den sto, men en tradisjon sier at den sto litt innpå land.

Ei saltbu var det også i Tinbua. Dette var kjøpmennenes lager for salt, som var helt nødvendig for å kunne lage spekesild. Kjøpmennene ble også pålagt å holde så stort lager av salt at også andre kunne få kjøpt.
Et arrestlokale må det også ha vært i Tinbua. Etter tradisjonen skal dette huset ha hett Rakkarhola. Kanskje var det ikke et hus, men et ”hol” i bergveggen under Ramberget. Protokollene fra den mest hektiske sildtida i Bjugnfjorden forteller i alle fall at lensmannen rett som det var måtte arrestere lovovertredere.

Ølstua var sikkert et samlingspunkt for fiskerne når de kom i land og hadde levert fangsten, og under perioder med landligge. Her var det nok et høyt støynivå. Kildene sier at det var ”Alarm, Banden og Guds fortørnelse i Ølstugen om netterne…”

Øl var hverdagsdrikken i Norge og Nord-Europa i århundrer. Ungene gikk rett fra brystet til ølbollen. Vannet var farlig idet det brakte sykdom.  Ølet var så viktig for synet på folkehelsen, at det medførte straff å ikke brygge. Først utpå 1700-tallet fikk man vannverk i byene, som brakte rent vann til innbyggerne. Folk reiste seg fra øl-rusen, og vipps, så var vi i gang med den industrielle revolusjonen. (Tekst: Jan Olav Straume)

Humor og humør er en rotfestet menneskelig egenskap. I tider med harde levekår, brutalt styresett og liten sikkerhet for den enkelte har humor alltid vært nødvendig for å møte dagene som kommer. Humoren tar også intelligente former som ironi og satire. Vi kan være temmelig sikre på at det var fremtredende i Tinbua i 1637. Sild, synd og sang portretterer dette på en fremragende måte Småkårsfolket tok ofte” hevn” over «øvrigheita» ved at de sang smedeviser om dem. De første skillingsvisene dukket også opp på denne tiden. (Tekst: Jan Olav Straume)

Brygger var det mange av i Tinbua. Noen var eid av lokale notfiskere, men mange tilhørte kjøpmenn fra Trondheim som holdt til i Bjugn i store deler av året. Disse ble gjerne kalt utliggerborgere. Kjøp2016-08-19 tinboden-emennene kjøpte opp sild, som ble saltet og solgt videre med god fortjeneste. Kjøpmennene i Trondheim likte dårlig denne konkurransen fra Bjugn. Vi kan også anta at mange av disse kjøpmennene hadde med seg sine familier, og at de ble innkvartert på bryggene.

Bøkkerverksted må det ha vært i Tinbua, skal en dømme ut fra det store antall kippere (bøkkere) som er registrert som tiendeytere. Kanskje holdt de til på bryggene.

Strandsitterstuene var fiskernes heimer. De var gjerne enkelt utstyrt, men med plass til en liten familie. Kildene nevner spesielt at det bodde fiskere under Ramberget, litt unna selve havneområdet.

Embetsboliger må det også ha vært. Kapellan, fogd, tiendemann, sorenskriver og kanskje lensmann hadde sitt virke i og ved Tinbua, og det er sannsynlig at de også bodde her med sine familier.

Tinbua het ikke Tinbua i gammel tid. Navnet var Eretsvika eller Eresvika. Først da Kongen fikk bygd en bygning her hvor det skulle innkreves tiende, ble denne havna kalt Tinbua. Da sildfisket for alvor tok seg opp rundt 1614 i Bjugnfjorden og Stjørnfjorden, bestemte Kong Kristian 4. at det var han som skulle innkreve tiendeparten av all sild som ble fanget. Tienden måtte fiskerne frakte til Tiendeboden, hvor den ble saltet i tønner. Skattesnyteri ble det slått hardt ned på.

Kongens TiendebodKristian_IV_av_Danmark,_malning_av_Pieter_Isaacsz_1611-1616

Kongen, Kristian Kvart, tok 2/3 av tiendesilda. Kongens tiendesild ble sendt med skip sørover og brukt som handelsvare. Inntektene av tiendesilda kom godt med for kongen, for han var ofte i krig med svenskene. En kan kanskje si at silda fra Bjugnfjorden ble vekslet i kuler, krutt og kanoner. Koppergruvene på Røros og sølvgruvene i Kongsberg blir av og til nevnt som eksempler på at den Danske Kronen tappet landet vårt for ressurser. Men en ting er sikkert: I flere tiår gikk det en kapitalstrøm fra vårt distrikt til sentralmakten i København i form av salt sild.

Litt om synd

I 1637 var synd i mot Vårherre en alvorlig sak – en svært alvorlig sak. Kristian 4., som hadde vært konge helt siden 1588, var en meget religiøs mann. Og som sådan så han det helt naturlig at gudstro og bekjempelse av synd skulle gjennomsyre lovene som gjaldt i det store danske riket. Norge var som kjent et landskap i kongeriket Danmark. Hekser ble brent og man risikerte dødsstraff for såkalt leiermål utenfor ekteskap. (Tekst: Jan Olav Straume)

Litt om kong Kristians personlige forhold til synd

Kongen var av Guds nåde og hellig. Det samme var Danmark, som hadde fått flagget (Danebrog) seilende ned fra himmelen. Vi kan si det slik at det var strenge lover for alle innbyggere og ingen lov for «Guds utvalgte» konge. Den gode konge og Norgesvenn Kristian 4 hadde med sikkerhet 24 barn, hvorav kun et fåtall involverte dronningen. Kongen var også raus mot sine «uekte» barn – sønnene ble opphøyet i adelsstanden, med det prangende navnet Gyldenløve. (Tekst: Jan Olav Straume)

Sogneprestens tiendesild

Sognepresten, Anders Kristensen Holm, bodde på Viklem, nær hovedkirka for Ørland prestegjeld. Han hadde rett til 1/3 av tiendesilda. Da Herr Anders kom til Fosen rundt 1610, hadde det rike sildfisket knapt begynt. Etter femti år i embetet var han en velholden mann, ikke bare på grunn av tienden, men også fordi han sjøl hadde notbruk. I første halvdel av 1600-tallet var altså Ørland prestegjeld et såkalt ”fett kall” som seinere sogneprester bare kunne drømme om.

Den upålitelige silda

328._Fra_Sildfiske_-_no-nb_digifoto_20140818_00014_blds_06942

Før år 1500 søkte silda inn mot Skåne-kysten i enorme mengder. Seinere trakk den nordover til Båhuslen, som den gang var norsk. Marstrand spilte en viktig rolle i sildfiskeriet. Etter 1560 var det Vestlandet som fikk nyte godt av gytevandringen til silda. Rundt 1590 kom den inn til Møre, og fra rundt 1600 fikk fiskerne i Fosen stadig større fangster.  Hvor store var disse? I gode år kunne det bli fisket 15-20 000 tønner i Bjugn og Stjørna, beregnet ut fra sildetienden. Etter 1650 ble silda mer og mer upålitelig, og dette fikk også følge for bosettingen langs Bjugnfjorden.  Sild-eventyret var over for denne gang.

Biugnen Sildefiord

har til alle tider vært et kjent begrep for kystfolket i Norge. Det var ikke bare på1600-tallet at fiskerne søkte til denne fjorden for å fiske sild. Til og med prestene var ivrige fiskere. I 1774 mottok prosten i Fosen en streng formaning fra Kongen om å få slutt på det uvesenet at prestene ble altfor engasjert i sildfiskeriet. Mellom 1836 og 1845 ble det i gjennomsnitt fisket 17 000 tønner sild pr. år. Men i ”dausildårene” 1902-03 og 1910 tok det helt av, og store mengder ukurant sild ble lempet på sjøen der den lå og råtnet. Det var da ideen om sildoljefabrikk ble unnfanget. To slike fabrikker ble bygd ved Bjugnfjorden; den ene i Vaskarvika, den andre i Tinbua. Nå hadde notbrukene gode tider, og store fangster ble levert til gode priser, især under 1. verdenskrig. Tilreisende sunnmøringer leide folk og brygger til sildesalting. Også under 2. verdenskrig ble det fisket mye med not, og det meldes om at lottekarene fikk 3000 kroner. Men etter at effektive snurpefartøyer ”rensket” havet for sild rundt 1960, fikk vi en lang periode uten sild i fjorden. I dag er silda tilbake igjen. Sildfisket foregår nå fra fritidsbåter med hekkel og garn. De store fangstene blir tatt med snurpenot ute i havet, og levert lenger ute i fjorden, på Uthaug.

Sild i kostholdet

I dag har vi ikke lett for å forstå hvor stor rolle silda spilte i kostholdet før i tida. Arkeologene har funnet store mengder sildebein i avfallsdunger fra yngre jernalder, og Håvamål nevner sild som høyt verdsatt innslag i kostholdet. le-marche-aux-poissons-joachim-beuckelaerUt over middelalderen ble silda en alminnelig handelsvare, og da var konserveringsmetoden viktig. Først og fremst var tørket sild vanlig. Silda ble flekt og hengt på en tørr og skyggefull plass. Slik flekksild eller boknasild har vært en viktig del av kystfolkets kosthold helt fram til våre dager, men ble også eksportert. Vel så viktig var sursilda. Og da snakker vi om lettsaltet sild som på grunn av gjæring hadde fått en syrlig smak og stygg lukt, ikke ulikt svenskenes surstrømming. I romanen ”Stank av menneske” utdyper Kolbjørn Brekstad dette. Etter hvert som saltet ble billigere ble det vanlig å skarpsalte silda, som da ble solgt videre som spekesild i tønner. Slik sild fikk betegnelsen kjøpmannsgods, i motsetning til sursilda, som ble kalt bondegods. Sursilda ble gjerne solgt innover dalene til bøndene der, og ble da transportert i meiser. Derav navnet meisisild. En svært alminnelig rett var sildgryn. Dette var sildsuppe som besto av sildbiter kokt sammen med byggryn.  Når fiskerne hadde kommet på land med nattens garnfangst, kom det gjerne en dåm av steikasild fra alle stuene. Noen dager seinere var det koka nysaltasild som sto på menyen. Nyspekesilda kunne nytes knapt fjorten dager etterpå. En spesialitet var glohane, spekesild steikt på glørne i grua.  Jo da. Sild var en sjølsagt del av fiskarbondens kosthold. Og den ungen som ikke likte sild, ble ikke ”satt på”, ble det sagt.

Nothoinn og sildstrøypar032sa3bj9zjj

Det sies at både not og garn er svært gamle fangstredskaper. Å lage ei not er ikke gjort i en håndvending. Den måtte være djup nok til å nå til botns, og så lang at den kunne omslutte en sildstim. Mye kork, tauverk og tråd gikk med for å lage ei not, og det var bare de som hadde god økonomi som hadde råd til en så stor investering. I praksis var det velstående bønder, kjøpmenn og embetsfolk. Noen slo seg sammen i større notlag, der hver andelshaver eide en såkalt notbolk. To notlag kunne også samarbeide i et såkalt ”samlag”. Å fiske med not var arbeidskrevende. Rundt 20 mann måtte til for å hale nota i land. Disse ble gjerne kalt nothunder.

Å binde et sildgarn var langt enklere og billigere enn å lage ei not. Dermed ble sildgarn oftest brukt av dem som ikke var så godt bemidlet. Sildstrøypere var utnavnet som nothundene la på sildgarnfiskerne. Ennå i dag blir uttrykket brukt som skjellsord. Men noen ganger var sildstrøyperne og nothundene svært så enige, slik som i 1907. Da gikk de sammen og skrev et brev til amtstinget om å få et forbud mot notkasting på Grunnen sør for Bjugnholmen. De mente at sild som var på ”innsig” over Grunnen ble stoppet av sildnøter der, snudde og fór ut i havet igjen. Men ellers var det nok dårlig kjemi mellom utøverne av disse to fangstmetodene, spesielt når notbasen ønsket å kaste på en stim der det sto garn fra før.

De plagede Bjugn-bøndene

julien_dupre_-_la_recolte_des_foins

Så sent som i 1718 var det bare ca. 10% av jorda i dagens Bjugn som var eid av sjøleiende bønder. Drøyt 50% lå under Austrått, og resten under kronen, andre proprietærer og kirker. Leilendingen som ikke var å sammenligne med husmenn, bygslet gårdene. Den årlige leien måtte gjøres opp innen julaften hvert år. Var ikke oppgjøret kommet innen tidsfristen påløp et straffegebyr kalt julemarken. I Bjugn ble skylda naturlig gjort opp i fisk, men smør og mynt kunne også forekomme. Det lukrative torskefisket kostet den enkelte leilending ei ort, 24 skilling i sølv, å få delta i.

I Bjugn ble de siste leilendingsbrukene, og de var mange, solgt fra Austrått i årene 1859-61. Leilendingen ble manntallsført som gårdbruker. Da sildfisket tok seg opp først på 1600-tallet skulle en tro at denne attåtnæringa bare var til velsignelse for dem. Virkeligheten var nok en annen. Bøndene ble nemlig pålagt pliktarbeid i tide og utide, både for jordherren på Austrått og for lensherren. Når tiendesilda ble brakt inn til tiendebua, medførte dette mye arbeid i form av ganing og salting. Både kvinnfolk og karer måtte delta i dette arbeidet. Når salt og tønner skulle fraktes til Bjugn var det bøndene med sine fartøy som ble pålagt denne jobben. Hogging av ved til tiendemannen og til tiende- og saltbua hørte også med. I tillegg måtte bøndene skysse embetsfolk på reise til og fra Bjugn. Jens Bjelke på Austrått klaget da også til Herredagen (Høyesterett) over at hans bønder i Bjugn ble ”forarmet” på grunn av alt ekstra pliktarbeid de ble pålagt på grunn av sildfisket i fjorden. Sjøl hadde han ingen grunn til å være misfornøyd. Hvert år kunne han innkassere store beløp i form av landslott, en avgift notfiskerne måtte ut med når de fortøyde nota i land som Austrått eide. Bøndene som drev denne jorda fikk ingen ting. (Tekst: Jan Olav Straume og Sturla Leth-Olsen)

Kjøkkeninteriør med frue og kjøkkenpike. Tilskrives Frans Hals i samarbeid med annen kunstner. Ca. 1600-1620.
Christian III. Utsnitt av Jost Verheidens portrett. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg.
Foto av Nils Chr. Torvik, foran naustet fra 1618: Sturla Leth-Olsen
Foto av stuebygning og et stabbur i Oppistu i Torvika, 2018: Sturla Leth-Olsen
Gamle foto av Tinboden er fra ca. 1900. Hentet fra arkivet til Fosen bildearkiv, Mølnargården
Fargebilder av Tinboden og Bjugn kirke er fra 2016. Foto: Elin Hassel Iversen
Foto fra Sild, synd og sang, 2016, i ølstua:  Bjørn Hanssen
Kristian IV av Danmark, maleri av Pieter Isaacsz
,1611-1616. Det Nationalhistoriske Museum Frederiksborg Slot.
Foto av kvinne som verker sild er fra 1930-tallet. Hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling

Fiskemarkedet, maleri av Joachim Beuckelaer 1568, Musée des Beaux-arts de Strasbourg
Foto av Sildefiske ved Haugesund er hentet fra Digitalmuseum
Innhøstingen av høy, maleri av Julien Dupré 1881, er hentet fra Wikimedia Commons
Foto av glassmaleri, Barbra Oluffsdatter – 1640, er hentet fra arkivet til Fosen bildearkiv, Mølnargården
Tekster der forfatter ikke er nevnt: Sturla Leth-Olsen