Fosnafolket

Siden steinalderen har det bodd folk på Fosen. Emil Herje har skrevet om tidligere tiders leveforhold i boka Fiskarsoga for Sør-Trøndelag (Utgitt av Sør-Trøndelag Fiskarlag,1972). Nasjonalbiblioteket har digitalisert boka, og den kan leses her.

Tinbua i 1637

Eretsvika (seinere kalt Tinbua) var da allerede blitt et lite tettsted. Her er en liten oversikt over noen av de viktigste bygningene:bjugn-tinboden-1900

Kirka sto slik den står i dag, om lag 100m fra havna. Den ble innviet i 1637.

Tiendebua ble trolig bygd sist på 1500-tallet. Her ble tiendesilda tatt imot og tilvirket, som regel med leid arbeidshjelp. Vi vet ikke sikkert nøyaktig hvor den sto, men en tradisjon sier at den sto litt innpå land.

Ei saltbu var det også i Tinbua. Dette var kjøpmennenes lager for salt, som var helt nødvendig for å kunne lage spekesild. Kjøpmennene ble også pålagt å holde så stort lager av salt at også andre kunne få kjøpt.
Et arrestlokale må det også ha vært i Tinbua. Etter tradisjonen skal dette huset ha hett Rakkarhola. Kanskje var det ikke et hus, men et ”hol” i bergveggen under Ramberget. Protokollene fra den mest hektiske sildtida i Bjugnfjorden forteller i alle fall at lensmannen rett som det var måtte arrestere lovovertredere.0962 Tinbua 1900

Ølstua var sikkert et samlingspunkt for fiskerne når de kom i land og hadde levert fangsten, og under perioder med landligge. Her var det nok et høyt støynivå. Kildene sier at det var ”Alarm, Banden og Guds fortørnelse i Ølstugen om netterne…”

Brygger var det mange av i Tinbua. Noen var
eid av lokale notfiskere, men mange tilhørte kjøpmenn fra Trondheim som holdt til i Bjugn i store deler av året. Disse ble gjerne kalt utliggerborgere. Kjøp2016-08-19 tinboden-emennene kjøpte opp sild, som ble saltet og solgt videre med god fortjeneste. Kjøpmennene i Trondheim likte dårlig denne konkurransen fra Bjugn. Vi kan også anta at mange av disse kjøpmennene hadde med seg sine familier, og at de ble innkvartert på bryggene.

Bøkkerverksted må det ha vært i Tinbua, skal en dømme ut fra det store antall kippere (bøkkere) som er registrert som tiendeytere. Kanskje holdt de til på bryggene.

Strandsitterstuene var fiskernes heimer. De var gjerne enkelt utstyrt, men med plass til en liten familie. Kildene nevner spesielt at det bodde fiskere under Ramberget, litt unna selve havneområdet.

Embetsboliger må det også ha vært. Kapellan, fogd, tiendemann, sorenskriver og kanskje lensmann hadde sitt virke i og ved Tinbua, og det er sannsynlig at de også bodde her med sine familier.

Tinbua

het ikke Tinbua i gammel tid. Navnet var Eretsvika eller Eresvika. Først da Kongen fikk bygd en bygning her hvor det skulle innkreves tiende, ble denne havna kalt Tinbua. Da sildfisket for alvor tok seg opp rundt 1614 i Bjugnfjorden og Stjørnfjorden, bestemte Kong Kristian 4. at det var han som skulle innkreve tiendeparten av all sild som ble fanget. Tienden måtte fiskerne frakte til Tiendeboden, hvor den ble saltet i tønner. Skattesnyteri ble det slått hardt ned på.

Kongens TiendebodKristian_IV_av_Danmark,_malning_av_Pieter_Isaacsz_1611-1616

Kongen, Kristian Kvart, tok 2/3 av tiendesilda. Kongens tiendesild ble sendt med skip sørover og brukt som handelsvare. Inntektene av tiendesilda kom godt med for kongen, for han var rett som det er i krig med svenskene. En kan kanskje si at silda fra Bjugnfjorden ble vekslet i kuler, krutt og kanoner. Koppergruvene på Røros og sølvgruvene i Kongsberg blir av og til nevnt som eksempler på at den Danske Kronen tappet landet vårt for ressurser. Men en ting er sikkert: I flere tiår gikk det en kapitalstrøm fra vårt distrikt til sentralmakten i København i form av salt sild.

Sogneprestens tiendesild

Sognepresten, Anders Kristensen Holm, bodde på Viklem, nær hovedkirka for Ørland prestegjeld. Han hadde rett til 1/3 av tiendesilda. Da Herr Anders kom til Fosen rundt 1610, hadde det rike sildfisket knapt begynt. Etter femti år i embetet var han en velholden mann, ikke bare på grunn av tienden, men også fordi han sjøl hadde notbruk. I første halvdel av 1600-tallet var altså Ørland prestegjeld et såkalt ”fett kall” som seinere sogneprester bare kunne drømme om.

Bjugnen Benaadningskirke

Folket langs Bjugnfjorden, for det meste bønder, sognet i middelalderen til ei kirke som sto på Uthaug. Rundt 1520 ble det bygd ei kirke på Berg på Nes, som da ble bjugningenes kirke. Da sildfisket slo til for alvor rundt 1615, ble det trangt i kirka på Nes, både inne og på kirkegården. Det ble klaget over at strandsittere som ville begrave sine døde slektninger på Nes fikk beskjed om å ta med seg likene tilbake. Fiskerne krevde nå å få sin egen kirke i Bjugn. Etter to søknadsrunder ga endelig Kongen fiskerne lov til å oppføre ei ”benådningskirke” på Austråtts grunn i Eretsvika, like ved Tiendeboden. Men fiskerne måtte sjøl bekoste bygginga og til og med lønne kapellanen. Kirka sto ferdig i 1637. Nåværende kirke er en kopi av den opprinnelige kirka fra 1637.

Alterskapet i kirken

Altertavlen er fra 1520, trolig fremstilt i Nord-Tyskland. Har som hovedparti et alterskap. I midten sitter Jesusbarnet på bestemor Annas arm. Jomfru Maria gir barnet en pære. Til venstre er St. Olav og til høyre står St. Antonius. Fløydørene: Nordre fløydør, til venstre: På innsida Sta. Katarina, på utsida Sta. Dorothea. Søndre fløydør, til høyre: På innsida St. Sebastian, på utsida Sta. Margareta. Fotstykket og toppstykket er datert til begynnelsen av 1700-tallet. 

Sagnet om kjerktømmeret

Da det endelig, i 1633, ble bestemt at det skulle bygges ei ”Benaadningkirke” i Bjugn, ble det med en gang uenighet om hvor nykjerka skulle stå. På denne tida hadde Tinbua vokst til å bli et lite ladested, og en mengde strandsittere hadde slått seg ned både der og i Ervika. Men på nordsida av fjorden bo2016-08-19 bjugn kirke-edde også mye folk. Det heter at hele 31 strandsittere og 18 borgere hadde slått seg ned bare på Mølnargårdens grunn. Og de hadde gode kort på hånden når de krevde at kjerka skulle stå på nordsida. Her lå nemlig Kjerkaunet, et stort jordstykke som var eid av Nes kirke fra gammelt av, og som derfor lett kunne omgjøres til kjerketomt og kjerkegård.

Så ble tømmeret hogd på Hattmyra og fraktet til Kjerkaunet, riktignok mot sørsidingenes vilje. Men en morgen lå det ikke der lenger. Noen hadde i løpet av natta fløytet det over til Tinbua.  Og ”noen”, det måtte være småkallan. Ettersom ingen ville bite seg ut med dem, så ble tømmeret værende på sørsida, og kjerka ble bygd der den står i dag. Sagnet om kjerktømmeret som ble flyttet av de underjordiske skal visstnok være et såkalt vandresagn som vi finner igjen flere steder i landet. Men i Bjugn var det virkelig småkallan som sto for flyttinga. Og trua på småkallan har faktisk holdt seg helt opp til våre dager.

Den upålitelige silda

328._Fra_Sildfiske_-_no-nb_digifoto_20140818_00014_blds_06942Før år 1500 søkte silda inn mot Skåne-kysten i enorme mengder. Seinere trakk den nordover til Båhuslen, som den gang var norsk. Marstrand spilte en viktig rolle i sildfiskeriet. Etter 1560 var det Vestlandet som fikk nyte godt av gytevandringen til silda. Rundt 1590 kom den inn til Møre, og fra rundt 1600 fikk fiskerne i Fosen stadig større fangster.  Hvor store var disse? I gode år kunne det bli fisket 15-20 000 tønner i Bjugn og Stjørna, beregnet ut fra sildetienden. Etter 1650 ble silda mer og mer upålitelig, og dette fikk også følge for bosettingen langs Bjugnfjorden.  Sild-eventyret var over for denne gang.

Biugnen Sildefiord

har til alle tider vært et kjent begrep for kystfolket i Norge. Det var ikke bare på1600-tallet at fiskerne søkte til denne fjorden for å fiske sild. Til og med prestene var ivrige fiskere. I 177lofot_flaaten_24 mottok prosten i Fosen en streng formaning fra Kongen om å få slutt på det uvesenet at prestene ble altfor engasjert i sildfiskeriet. Mellom 1836 og 1845 ble det i gjennomsnitt fisket 17 000 tønner sild pr. år. Men i ”dausildårene” 1902-03 og 1910 tok det helt av, og store mengder ukurant sild ble lempet på sjøen der den lå og råtnet. Det var da ideen om sildoljefabrikk ble unnfanget. To slike fabrikker ble bygd ved Bjugnfjorden; den ene i Vaskarvika, den andre i Tinbua. Nå hadde notbrukene gode tider, og store fangster ble levert til gode priser, især under 1. verdenskrig. Tilreisende sunnmøringer leide folk og brygger til sildesalting. Også under 2. verdenskrig ble det fisket mye med not, og det meldes om at lottekarene fikk 3000 kroner. Men etter at effektive snurpefartøyer ”rensket” havet for sild rundt 1960, fikk vi en lang periode uten sild i fjorden. I dag er silda tilbake igjen. Sildfisket foregår nå fra fritidsbåter med hekkel og garn. De store fangstene blir tatt med snurpenot ute i havet, og levert lenger ute i fjorden, på Uthaug.

Sild i kostholdet

I dag har vi ikke lett for å forstå hvor stor rolle silda spilte i kostholdet før i tida. Arkeologene har funnet store mengder sildebein i avfallsdunger fra yngre jernalder, og Håvamål nevner sild som høyt verdsatt innslag i kostholdet. le-marche-aux-poissons-joachim-beuckelaerUt over middelalderen ble silda en alminnelig handelsvare, og da var konserveringsmetoden viktig. Først og fremst var tørket sild vanlig. Silda ble flekt og hengt på en tørr og skyggefull plass. Slik flekksild eller boknasild har vært en viktig del av kystfolkets kosthold helt fram til våre dager, men ble også eksportert. Vel så viktig var sursilda. Og da snakker vi om lettsaltet sild som på grunn av gjæring hadde fått en syrlig smak og stygg lukt, ikke ulikt svenskenes surstrømming. I romanen ”Stank av menneske” utdyper Kolbjørn Brekstad dette. Etter hvert som saltet ble billigere ble det vanlig å skarpsalte silda, som da ble solgt videre som spekesild i tønner. Slik sild fikk betegnelsen kjøpmannsgods, i motsetning til sursilda, som ble kalt bondegods. Sursilda ble gjerne solgt innover dalene til bøndene der, og ble da transportert i meiser. Derav navnet meisisild. En svært alminnelig rett var sildgryn. Dette var sildsuppe som besto av sildbiter kokt sammen med byggryn.  Når fiskerne hadde kommet på land med nattens garnfangst, kom det gjerne en dåm av steikasild fra alle stuene. Noen dager seinere var det koka nysaltasild som sto på menyen. Nyspekesilda kunne nytes knapt fjorten dager etterpå. En spesialitet var glohane, spekesild steikt på glørne i grua.  Jo da. Sild var en sjølsagt del av fiskarbondens kosthold. Og den ungen som ikke likte sild, ble ikke ”satt på”, ble det sagt.

Nothoinn og sildstrøypar032sa3bj9zjj

Det sies at både not og garn er svært gamle fangstredskaper. Å lage ei not er ikke gjort i en håndvending. Den måtte være djup nok til å nå til botns, og så lang at den kunne omslutte en sildstim. Mye kork, tauverk og tråd gikk med for å lage ei not, og det var bare de som hadde god økonomi som hadde råd til en så stor investering. I praksis var det velstående bønder, kjøpmenn og embetsfolk. Noen slo seg sammen i større notlag, der hver andelshaver eide en såkalt notbolk. To notlag kunne også samarbeide i et såkalt ”samlag”. Å fiske med not var arbeidskrevende. Rundt 20 mann måtte til for å hale nota i land. Disse ble gjerne kalt nothunder.

Å binde et sildgarn var langt enklere og billigere enn å lage ei not. Dermed ble sildgarn oftest brukt av dem som ikke var så godt bemidlet. Sildstrøypere var utnavnet som nothundene la på sildgarnfiskerne. Ennå i dag blir uttrykket brukt som skjellsord. Men noen ganger var sildstrøyperne og nothundene svært så enige, slik som i 1907. Da gikk de sammen og skrev et brev til amtstinget om å få et forbud mot notkasting på Grunnen sør for Bjugnholmen. De mente at sild som var på ”innsig” over Grunnen ble stoppet av sildnøter der, snudde og fór ut i havet igjen. Men ellers var det nok dårlig kjemi mellom utøverne av disse to fangstmetodene, spesielt når notbasen ønsket å kaste på en stim der det sto garn fra før.

De plagede Bjugn-bøndene

Innbyggerne langs Bjugnfjorden og nærliggende grender var bønder, julien_dupre_-_la_recolte_des_foinseller rettere sagt leilendinger under Austrått. Da sildfisket tok seg opp først på 1600-tallet skulle en tro at denne attåtnæringa bare var til velsignelse for dem. Virkeligheten var nok en annen. Bøndene ble nemlig pålagt pliktarbeid i tide og utide, både for jordherren på Austrått og for lensherren. Når tiendesilda ble brakt inn til tiendebua, medførte dette mye arbeid i form av ganing og salting. Både kvinnfolk og karer måtte delta i dette arbeidet. Når salt og tønner skulle fraktes til Bjugn var det bøndene med sine fartøy som ble pålagt denne jobben. Hogging av ved til tiendemannen og til tiende- og saltbua hørte også med. I tillegg måtte bøndene skysse embetsfolk på reise til og fra Bjugn. Jens Bjelke på Austrått klaget da også til Herredagen (Høyesterett) over at hans bønder i Bjugn ble ”forarmet” på grunn av alt ekstra pliktarbeid de ble pålagt på grunn av sildfisket i fjorden. Sjøl hadde han ingen grunn til å være misfornøyd. Hvert år kunne han innkassere store beløp i form av landslott, en avgift notfiskerne måtte ut med når de fortøyde nota i land som Austrått eide. Bøndene som drev denne jorda fikk ingen ting.

Hvem var Barbro Olsdatter?

barbra-oluffsdatter-farge

En ukjent kunstner malte en gang Maria, engelen Gabriel og den Hellige Ånd på ei lita oval glassplate og skrev deretter ”Barbara Oluffsdatter 1640” på den. Vi kan tenke oss at den ble satt inn i et vindu i Bjugn kirke like før Marias Bebudelsesdag, ni måneder før julaften.

Dette glassmaleriet fikk stå i kirka helt til 1859. Da skulle kirka få større vinduer. Trolig var glassplata, 17,6 cm høy, altfor vanskelig å sette inn igjen i det nye vinduet. I alle fall ble den tatt vare på av Jakob Hansen på Mebostad. Ruta gikk seinere i arv blant etterkommerne, inntil den i 1972 havnet hos soknepresten i Bjugn.

Av glassmalerier som Vitenskapsmuseet i Trondheim har bevart, er ingen så gammel som denne. Eilert Bjørkvik har prøvd å finne ut hvem Barbro Olsdatter var, og han har i koppskattmanntallet 1645 funnet flere Barbroer, uten å kunne si noe sikkert. Men han mener det er sannsynlig at Barbro var en strandsitter. Glassmaleriet ble trolig gitt til kirka for at Barbro skulle bli minnet i all ettertid. Hvorfor? I ”Sild, synd og sang” gir vi en forklaring på dette. Usannsynlig, vil du vel si. Men kanskje ikke umulig?

Gamle foto av Tinboden er fra ca. 1900. Hentet fra arkivet til Fosen bildearkiv, Mølnargården
Fargebilder av Tinboden og Bjugn kirke er fra 2016. Foto: Elin Hassel Iversen
Kristian IV av Danmark, maleri av Pieter Isaacsz
,1611-1616. Det Nationalhistoriske Museum Frederiksborg Slot.
Foto av kvinne som verker sild er fra 1930-tallet. Hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling
Foto av båten Grøntvedt er fra rekordsildfisket i 1964, Sjøfartshistorie-Kristiansund
Fiskemarkedet, maleri av Joachim Beuckelaer 1568, Musée des Beaux-arts de Strasbourg
Foto av Sildefiske ved Haugesund er hentet fra Digitalmuseum
Innhøstingen av høy, maleri av Julien Dupré 1881, er hentet fra Wikimedia Commons
Foto av glassmaleri, Barbra Oluffsdatter – 1640, er hentet fra arkivet til Fosen bildearkiv, Mølnargården
Tekster: Sturla Leth-Olsen